Situasjonen er så ambivalent . En del av meg ønsker at ingen skal vite om det samtidig ønsker jeg at verden får være vitne til overfalle jeg opplevet 13.03.17. Det har satt dype spor jeg noen ganger ikke klarer takle. Noen synes sikkert jeg har skrevet nok om det allerede, men det er en form for terapi. Ingen har sagt noe negativt foreløpig. Jeg ønsker ikke oppmerksomhet rundt det samtidig skriver jeg om det for det kunne skjedd en annen!
Jeg angret først på at jeg lot Tv 2 ta saken, men jeg skjønte også at det måtte ut til folket. Jeg slapp nok mange spørsmål nettopp fordi det gikk på nyhetene et døgn, på en annen side ble jeg stilt spørsmål fra øst og vest jeg selv ikke kunne besvare. Hvordan kunne du åpne opp døren spør flere, jeg forberedte et svar jeg synes var greit: Har du noen gang droppet å åpne når noen ringer på hos deg og forestill deg at de sier det er brannvesenet!. Ingen kunne svare ja til dette spørsmålet og situasjonen jeg befant meg i på gjernings-stedet gjorde det omtrent umulig og ikke åpne. Situasjonen tatt i betraktning.
Link til selve hendelsen ligger lenger ned på siden.
Når jeg ble invitert bort eller skulle steder i perioden etterpå, måtte jeg på forhånd be vertskapet om at det ikke skulle bli noe snakk om hendelsen. Det ble helt feil og slitsomt for meg at dette skulle ta oppmerksomheten. Samtidig var det rart for venner og deres venner at ingen kunne si et ord. Det ble alltid noen spørsmål og flere former for sympati og kjærligheten kunne ikke holdes tilbake når mørket falt på. Så det ble alltid litt snakk. Men behovet for og late som det ikke har skjedd, er stadig til stede!
Samtidig som jeg IKKE ville ha oppmerksomhet rundt det, ble det en besettelse for meg, Jeg klarte simpelthen ikke å fjerne det fra hodet. – Valget ble og legge ned hele bloggen og la gjerningsmennene vinne eller bruke det for alt det var verdt og det gjør jeg nå, det er litt terapi.
Det vonde og det mest såre klarte jeg først ikke å sette ord på. Jeg innbilte meg en stund at frykten er verst da jeg slo av lyset rundt meg på kvelden. Det skinte i gjenstander i lyset fra gaten. Plutselig blir jeg iskald med tanken på at jeg kanskje ikke var alene. Jeg ville være alene, men jeg orket heller ikke å være alene! Alt var vondt og jeg kunne ikke bo borte for alltid. Når Moren min og annen familie og venner spurte om jeg ville være hos de, svarte jeg, at dersom du krasjer må du rett ut å kjøre- det er jo ikke leiligheten det er noe galt med, tvert i mot. Lilli Bendriss synes energien er så god der!
Men av og til føler jeg at de frarøvet meg en viktig del av meg. – Da setter jeg på den musikken jeg elsker, danser og som gammel Sølvgutt synger jeg alltid. farveblyantene mine, tekstiler, alt det rare jeg driver med og alle de fantastiske tingene fra alle jordens hjørner har jeg rundt meg. Så kan jeg heller gråte når jeg føler for det, men nå smiler jeg uansett mest :))
Overfallet: http://sigurdstorm.blogg.no/1489942494_a.html