Jeg håper frykten legger seg
For meg blir ingen ting forandret. I mange år har jeg levd med frykt. Jeg har den med meg uansett hvor jeg er. Jeg vil ikke stå blant mange folk. Jeg vil ikke være i køer og jeg går heller ikke i nærheten av 17. mai toget. På torsdag sa jeg til flere venner at jeg ikke skulle i Pride-toget i år heller. Jeg er redd det kan gå av en bombe. Mange har sagt at jeg må prøve å slappe mer av og få hjelp av en profesjonell. Det kommer ikke til å skje. Det høres sikket rart ut, men jeg «trives» helt greit med å ha det slik. Årsaken har jeg nevnt flere ganger og har utgangspunkt i en hendelse jeg hadde i mitt hjem i 2017. (som jeg nevnte i bloggen i innlegget 25.06.22) Jeg gjør minst mulig ut av frykten og redsel min, jeg prøver kun å blende inn og forsvinne raskt, når det er mengder med folk rundt meg.
Når jeg f.eks. står og venter på en t-bane, går jeg helt inntil veggen. Tanken er alltid at jeg kan bli dyttet ut i sporet, rett før banen kommer.
Om en psykolog skulle klare å få disse tankene ut av hodet mitt, blir bare sjansen større for å dø- tenker jeg. Dette har ikke blitt bedre etter lørdagens hendelse. Vi er ikke trygge – så jeg tror jeg bare må ha det slik.
Jeg synes det er veldig vondt at alle de ungdommene som vokser opp nå, med den fine aksepten for det å være annerledes, plutselig må kjenne på den frykten jeg har hatt hele veien. Selv var jeg veldig heldig da jeg vokste opp i et hjem hvor min Mor sa til min Far da jeg bare var 3 år at han måtte regne med at jeg var homofil. Far svarte med sin østerrikske aksent: «Det er fantastisk, da slipper vi å miste ham til en svigerfamilie!». De ville at jeg skulle være slik jeg var fra første stund. Det er derfor ganske ironisk at jeg stadig må være redd for å være meg selv.
Nå er vi flere som er redde, men jeg håper frykten legger seg på sikt. Tid leger sår og hendelser blekner når vi får dem på avstand.
I hope the fear subsides For me, nothing changes. For many years I have lived with fear. I carry it with me wherever I am. I do not want to stand among many people. I do not want to be in queues nor do I go near the May 17 train. On Thursday, I told several friends that I was not going on the Pride train this year either. I’m afraid it could go off a bomb.
Many have said that I must try to relax more and get help from a professional. That will not happen. It sounds strange, but I “enjoy” it just fine. I have mentioned the reason several times and it is based on an incident I had in my home in 2017. (as I mentioned in the blog in the post 25.06.22) I make the least of my fears and anxieties, I only try to dazzle and disappear quickly, when there are crowds of people around me. When I e.g. standing and waiting for a subway, I walk right up to the wall. The idea is always that I can be pushed out into the track, just before the track arrives.
If a psychologist were to be able to get these thoughts out of my head, there would only be a greater chance of dying, I think. This has not improved since Saturday’s event. We’re not safe – so I think I just have to feel that way. I think it hurts a lot that all the young people who are growing up now, with the fine acceptance of being different, suddenly have to feel the fear I have had all along. I myself was very lucky when I grew up in a home where my mother told my father when I was only 3 years old that he had to count on me being gay. Dad replied with his Austrian accent: “It’s fantastic, then we will not lose him to a family in laws!”. They wanted me to be the way I was from the first moment. It is therefore quite ironic that I must constantly be afraid of being myself. Now there are more of us who are scared, but I hope the fear subsides in the long run. Time heals wounds and events fade when we get them at a distance.
